317 bestillinger pr 24/01 2025
KORT OM BOKEN
Hvordan hedrer man en aldrende svilleløperlegende og landslagstrener? Og hva går gjennom hodet på jubilanten i påvente av den store anledningen?
I denne boken tar Don Carlos oss med inn i jubilantens hjernebark, og vi får bli med på en reise for å bli godt kjent med fenomenet Pekka Svilleløper. Historien starter for over 40 tusen år siden et stykke sør for Düsselelven i Nordrhein-Westfalen.
- Don Carlos
- Pekka Svilleløper
- XnY Forlag
- Format: epub
En liten smakebit fra boken:
Jernbane har helt siden antikken blitt brukt som transportmiddel, særlig i forbindelse med byggeplasser og gruvedrift hvor man skal frakte tung last mellom faste punkter.
Vognene ble trukket på treskinner av hester eller andre store trekkdyr, men på 1600-tallet begynte man å kle treskinnene med jern for økt stabilitet og holdbarhet. Derav begrepet jernbane.
Jernbanen slik vi kjenner den i dag, oppsto først etter at man fikk damplokomotiv i slutten av 1820-årene.
Den første lokomotivjernbanen i Norge var Hovedbanen som gikk mellom Christiania og Eidsvoll, som ble påbegynt i 1851. Siden jernbanen tjente landet godt, som man sa på den tiden, var det noen som mente at det var lurt å gjøre mer av det som fungerte, og kjørte på. Da de var ferdig, stod Grundsetbanen, Kongsvingerbanen, Størenbanen og Smaalensbanen, som i dag heter Østfoldbanen, ferdige, og klare til bruk. Siden har det skjedd lite.
Jernbaneutbyggingen krediteres ofte investorer, politikere, ingeniører og bankierer, men sannheten er at det ikke ville gått uten erfarne, og fryktløse svilleløpere.
To stykk jernbaneskinner i massivt jern ligger parallelt ved siden av hverandre med en avstand på 1435 mm, og passer akkurat til avstanden mellom venstre og høyre hjulsett på lokomotivet, eller tåget, som vi sier i dag. Det er dette jernbanefolk kaller sporvidde.
For å tvinge sporvidden til akkurat 1435 mm, monteres begge skinnene til en stor, tykk trebjelke som ligger på tvers på bakken under skinnene. Dette gjentas for hver 60 cm, helt til endeholdeplassen. Disse store, tykke trebjelkene kalles sviller, og er ikke bare viktige for jernbanen. De er også helt nødvendige for svilleløpere.
Ingen vet helt hvordan det begynte, men allerede under byggingen av Hovedbanen kunne man observere at arbeidere ofte løp i skinnesporet, eller på svillegangen, som de kalte det, mens de arbeidet seg framover mot Eidsvoll.
Idag er svilleløping en idrett. Kjente navn som Rolf «Tåka» Myrmo og Søren «Jointen» Grimstad preget sportens tidligere dager med henholdsvis sølv og 12-plass i OL i Amsterdam i 1928.
En lokal sponviking har i moderne tid preget idretten i Norge både som svilleløper og trener, og har bidratt til å bygge opp et solid svilleløpermiljø med sete i Sponvika. De fleste kjenner han som Pekka Svilleløper.
Utgivelse vil bli annonsert
